Norsk & In English

Langs kysten av Finnmark og Troms har det vært land som ikke var dekket av is, kanskje også et stykke innover Kolakysteh har det vært isfritt.

Det kan ha bodd folk langs Finnmarkskysten under hele eller siste del av istida, ei istid som var slutt for omkring 8.500 år siden, var historikeren Einar Niemi inne på den gang «Streiftog gjennom Finnmarks historie» kom i 1979. Han skriver der at folket som levde her, kan ha levd under de samme betingelsene som de gjør, folkene som lever lengst nord, dem vi i dag betegner som inuitter.

Nå som vi arkeologer skriver at det har bodd mennesker på Magerøya for 10.300 år siden, er det mye som tyder på at han har hatt rett i det han skrev allerede den gang.

Denne eldste boplassen ligger på et nivå 28 meter over havflata, i tråd med at landet har hevet seg, og den marine grensen har blitt endret.

I høyfjellet på Magerøya, 150 meter over havflata, er det en plante som vi finne bare  her, og på Svalbard. Den har vokst og trivdes her gjennom istida. Det er purpurkarse, den kan bli opp mot ti centimeter høy.

Sapmi, området der samekulturen i løpet av de to til tre siste tusen årene har utviklet seg, blir av samer gjerne omtalt som Sapmi. På de store viddene har den samiske kulturen med sine språk, sin religion, og sin levemåte som nomader utviklet seg uten større påvirkning fra folk lenger sør.

Finnmǫrk var den norrøne befolkningas navn på de store områdene i Norden som ble ansett å ligge utenfor deres hjemområder, og der det i all hovedsak bodde samer. Området strakte seg fra og med Tysfjord i Nordland, over svensk og finsk lappland til og med Kolahalvøya og områder innerst i Kandalaksafjorden (2).

Et kart som viser, som det står, Finnmǫrk, Magerey (Makaravjo), Geirsver og Vargøy (Vardø), men også Terfinland (Kola), og Gandvik (Kandalaksafjorden).

Vi finner altså både Finnmǫrk, Magerey, på samisk Makaravjo. — Et kart fra Wikimedia Comons

Om betegnelsen Finnmark, kan vi i Store norske leksikon under Finnmark, lese at «Finnmǫrk ble i gammelnorsk tid brukt uten fast geografisk avgrensing om et større område. Finnmork hadde da trolig en mer allmenn betydning som ‘ubygde fjell- og skogstrekninger der samer bodde.»

Skatteoppkrevere

Samene som bebodde områdene hadde allerede betalt skatt til nord-norske stormenn eller høvdinger med monopol i form av len. Det hadde de gjort helt fra 900-tallet. Skatt hadde samene også blitt avkrevd av svenske utsendinger og av utsendinger fra fyrsten i Novgorod.

Så sent som ved begynnelsen av 1600-tallet bodde det omtrent 3-4.000 mennesker i Finnmark. Det var mindre enn én prosent av Norges befolkning.

Hedningene oppe i nord

Den første kirka i nord kom langt om lenge, bygd så langt nord i landet at den kom «opp mot grensen til der hedningene bodde». Den kom i 1250, og i Håkon Håkonssons saga skal det stå at: «Han lot bygge en kirke nord i Troms og kristnet hele kirkesognet». Etter hvert kom det flere kirker, og byggingen av ei kirke i Vardø og en ny festning, hadde blitt satt i gang i av kong Håkon V Magnus i 1307.

Hva som kom først, kirka eller festninga, er det ikke godt å si. De skulle markere Norges grense mot øst. Siden Vardøhus len og Finmarka nå hadde blitt lagt under Trondhjems Amt, var det erkebiskop Jørund fra Nidaros som kom til Vardø for å innvie kirken.

Magerøya har vært et sentralt sted på Finnmarkskysten. I det området som skulle bli Kjelvik herred før det ble Nordkapp kommune, lå det fem kirker i 1589. Men lenge før det, har Finnmarkskysten vært et bruksområde, først for samer, etter hvert også for håløyger som har trukket nordover og slått seg ned.

Det var akkurat i den tida, på 1200-tallet Kyst-Finnmark begynte å bli befolket, leser vi av det Einar Richter Hansen skriver. Men når den første kirka i det som skulle bli Kjelvik herred, og etter hvert Nordkapp kommune kom, er ukjent.

Klare grenser øst for Tysfjord i Nordland hadde det ennå ikke blitt trukket opp.

Sverige var ei stormakt i Østersjøområdet. Svenskene ville at handelen som russerne drev med Vest-Europa, skulle gå over deres områder i Østersjøbyene. Da kunne de få tilgang til tollinntektene det ville bety.

Det var da russerne i stedet lot handelen gå over Arkhangelsk, begynte svenskene å interessere seg for å få Nordkalotten underlagt seg. Slik mente de å kunne tvinge russernes handel tilbake til Østersjøbyene.

Så det var ikke før ved middelalderens avslutning, på 1500-tallet, at både nordmenn, svensker og russere begynte å interessere seg for de store landområdene i nord. Alle de tre maktene var av den oppfatninga at samene i og med at de betalte skatt, var borgere av deres rike.

Fisk, og fiskeriene

De rike fiskeriene var det som la grunnlaget for at Finnmarkskysten ble bosatt av innflyttere sørfra. Og det var ute på øyene de først og fremst bosatte seg.  Det først og fremst for å komme nærmest mulig fiskeplassene. Slik la fisken grunnlaget for en norsk bosetting på kysten av Finnmark.

At det har vært fisk i havet, sel og hval, sier seg selv, og fugler, fuglefjell og egg til føde. Leveforholdene har likevel ikke vært enkelt, så det har vært som så mange steder ellers, også her, en kamp for tilværelsen.

Torsk hadde allerede først på 1100-tallet blitt en viktig handelsvare i Lofoten. Da det ute i Europa begynte å bli etterspørsel etter fisk tidlig på 1200-tallet hadde fisk blitt en viktige eksportvare.

De var de samme rike fiskeriene utenfor kysten som også en viktig grunn til den interessen både nordmennene, svenskene og russerne viste for området. Skatten de samtidig mente å kunne få krevd inn fra den stadig økende skipstrafikken til og fra Kvitsjøen, var også av interesse.

Hanseatene med sine handelsforbindelser i Nordsjøområdet og i Østersjøen, hadde tilhold også i Bergen, og var de som fikk det hele i gang. Og når behovet for fisk var der, begynte det å komme folk sørfra for og bosatte seg i nord. Dermed begynte koloniseringa av ytterkysten. Det skjedde i tida mellom 1250 og 1350, er det mye som tyder på, får vi vite.

Veidekulturen

Menneskene lenger sør i Skandinavia, i Sør-Norge for eksempel, har kanskje helt frem til for 6.000 år siden levd i en veidekultur som gradvis har gått over til fast bosetting med jordbruk, korn- og fruktdyrking.

I nord derimot, i Nord-Troms og i Finnmark, fortsatte en veidekulturen mye lenger. Det er bare omtrent 500 år siden en fiskerbondekultur begynte for alvor i Finnmark, selv om ytterkysten allerede på 1100 tallet så smått begynte å få ei fiskerbefolkning.

Den finske innvandringa

Da den finske innvandringa begynte, kom det finlendere i bølger ettersom uår, krig og overbefolkning hadde gjort leveforholdene i hjemlandet vanskelige. Denne innvandrere begynte i tida omkring 1690, og varte i omkring to hundre år, frem til Finland i 1918 offisielt ble et eget land for første gang. Betegnelsen kven blir gjerne brukt om dem som kom fra da av. Før den tid er det nesten ingen å finne i tellingslistene.

At Finland har vært et land før de 650 åre da folket og området gradvis ble en del av Sverige, kan vi gjerne si. Norge var allerede i vikings tidene nordmennenes land, selv om det ingen grenser da var. Så også finlenderne land, et lande der finlenderne bodde.

Vi kan lese litt om den finske innvandringa i kapitlet Finnsk innvandring til Finnmark

Publiset mandag 19. august 2026 med kilde

1. Steen, Sverre (1967) Langsomt ble landet vårt eget, J.W. Cappelens forlag, Oslo
2. Richter Hansen, Einar (1990) NORDKAPP en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune 1990, Honningsvåg
3. Svein Askheim (2026) “Vardø gamle kirke”, Store norske leksikon, Oppdatert 4. februar 2026,
4. Johnsen, Oscar Albert (1923) Finmarkens politiske historie Traktatmessig fremstillet, Kristiania i kommisjon hos Jacob Dybwad, Oslo
5. Niemi, Einar (1979) «Streiftog gjennom Finnmarks historie», i Hirsti, Reidar (1979) Finnmark, Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo

HOME  DBL TOPPEN

In English & In Norwegian

Along the coast of Finnmark and Troms there has been land that was not covered by ice, perhaps even a little inland along the Kola Peninsula it has been ice-free.

People may have lived along the Finnmark coast during the entire or last part of the ice age, an ice age that ended about 8,500 years ago, historian Einar Niemi was thinking when «Streiftog gjennom Finnmarks historie» was published in 1979. He writes there that the people who lived here may have lived under the same conditions as the people who live furthest north, those we today refer to as Inuit.

Now that we archaeologists are writing that people lived on Magerøya 10,300 years ago, there is much to suggest that he was right in what he wrote back then.

This oldest settlement is located at a level 28 meters above sea level, in line with the fact that the land has risen and the marine boundary has changed.

In the high mountains of Magerøya, 150 meters above sea level, there is a plant that we only find here, and on Svalbard. It has grown and thrived here throughout the ice age. It is purple cress, it can grow up to ten centimeters high.

Sapmi, the area where the Sami culture has developed over the past two to three thousand years, is often referred to by the Sami as Sapmi. On the vast plains, the Sami culture with its language, religion, and way of life as nomads has developed without major influence from people further south.

Finnmǫrk was the Norse population’s name for the large areas in the Nordic region that were considered to lie outside their home areas, and where the Sami mainly lived. The area stretched from Tysfjord in Nordland, across Swedish and Finnish Lapland to the Kola Peninsula and areas at the very bottom of the Kandalaksa Fjord (2).

A map that shows, as it says, Finnmǫrk, Magerey (Makaravjo), Geirsver and Vargøy (Vardø), but also Terfinland (Kola), and Gandvik (Kandalaksafjorden). — A map from Wikimedia Commons

Regarding the term Finnmark, we can read in the Store norske lexikon under Finnmark that «Finnmǫrk was used in Old Norse times without a fixed geographical delimitation of a larger area. Finnmork then probably had a more general meaning as ‘undeveloped mountain and forest areas where Sami lived.'»

Tax collectors

The Sami who inhabited the areas had already paid taxes to northern Norwegian nobles or chieftains with a monopoly in the form of fiefs. They had done so since the 9th century. Taxes had also been exacted from the Sami by Swedish envoys and by envoys from the prince in Novgorod.

As late as the beginning of the 17th century, approximately 3-4,000 people lived in Finnmark. This was less than one percent of Norway’s population.

The pagans up in the north

The first church in the north came a long time later, built so far north in the country that it came «up to the border of where the pagans lived». It came in 1250, and in Håkon Håkonsson’s saga it is said that: «He had a church built in the north of Troms and Christianized the entire parish». Gradually more churches came, and the construction of a church in Vardø and a new fortress had been started by King Håkon V Magnus in 1307.

Which came first, the church or the fortress, is not easy to say. They were to mark Norway’s border to the east. Since the Vardøhus fief and Finmarka had now been placed under the County of Trondhjem, it was Archbishop Jørund from Nidaros who came to Vardø to consecrate the church.

Magerøya has been a central place on the Finnmark coast. In the area that would become Kjelvik herred before it became Nordkapp municipality, there were five churches in 1589. But long before that, the Finnmark coast has been an area of ​​use, first for the Sami, and eventually also for the Håløyger who have moved north and settled.

It was precisely at that time, in the 13th century, that Coastal Finnmark began to be populated, we read from what Einar Richter Hansen writes. But when the first church in what would become Kjelvik herred, and eventually Nordkapp municipality, came, is unknown.

Clear borders east of Tysfjord in Nordland had not yet been drawn.

Sweden was a major power in the Baltic Sea area. The Swedes wanted the trade that the Russians did with Western Europe to go through their areas in the Baltic Sea cities. Then they could have access to the customs revenues that would mean.

It was when the Russians instead let trade go through Arkhangelsk that the Swedes began to take an interest in subjugating the North Calotte. In this way, they believed they could force the Russian trade back to the Baltic cities.

So it was not until the end of the Middle Ages, in the 16th century, that both Norwegians, Swedes and Russians began to take an interest in the large areas of land in the north. All three powers were of the opinion that the Sami, since they paid taxes, were citizens of their kingdom.

Fish and fisheries

The rich fisheries were what laid the foundation for the Finnmark coast to be settled by immigrants from the south. And it was out on the islands that they first and foremost settled. First and foremost to get as close as possible to the fishing grounds. This is how the fish laid the foundation for a Norwegian settlement on the coast of Finnmark.

That there have been fish in the sea, seals and whales, goes without saying, and birds, bird cliffs and eggs for food. However, living conditions have not been easy, so it has been, like so many other places, a struggle for existence here too.

Cod had already become an important trade item in Lofoten as early as the 12th century. When there began to be a demand for fish in Europe in the early 13th century, fish had become an important export item.

The were the same rich fisheries off the coast that were also an important reason for the interest that both the Norwegians, the Swedes and the Russians showed in the area. The tax they also thought they could collect from the ever-increasing shipping traffic to and from the White Sea was also of interest.

The Hanseatic League, with its trade connections in the North Sea area and the Baltic Sea, was also based in Bergen, and it was they who got it all started. And when the need for fish was there, people began to come from the south and settle in the north. Thus began the colonization of the outer coast. This happened between 1250 and 1350, there is much to suggest, we learn.

The hunting culture

The people further south in Scandinavia, in southern Norway for example, may have lived in a hunting culture until 6,000 years ago that gradually transitioned to permanent settlement with agriculture, grain and fruit growing.

In the north, however, in northern Troms and in Finnmark, a hunting culture continued much longer. It is only about 500 years since a fishing and farming culture began in earnest in Finnmark, although the outer coast already in the 12th century began to gradually gain a fishing population.

Finnish immigration

When Finnish immigration began, Finns came in waves as famine, war and overpopulation had made living conditions in their homeland difficult. This immigration began around 1690 and lasted for about two hundred years, until Finland officially became a separate country for the first time in 1918. The term Kven is often used for those who came from then on. Before that time, almost no one can be found in the census lists.

We can safely say that Finland was a country before the 650 years when the people and the area gradually became part of Sweden. Norway was already the land of the Norwegians in the Viking Age, even though there were no borders then. So also the land of the Finns, a land where the Finns lived.

Published Monday 19 August 2026 with source

1. Steen, Sverre (1967) Langsomt ble landet vårt eget, J.W. Cappelens forlag, Oslo
2. Richter Hansen, Einar (1990) NORDKAPP en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune 1990, Honningsvåg
3. Svein Askheim (2026) “Vardø gamle kirke”, Store norske leksikon, Oppdatert 4. februar 2026,
4. Johnsen, Oscar Albert (1923) Finmarkens politiske historie Traktatmessig fremstillet, Kristiania i kommisjon hos Jacob Dybwad, Oslo
5. Niemi, Einar (1979) «Streiftog gjennom Finnmarks historie», i Hirsti, Reidar (1979) Finnmark, Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo

HOME

Norge var lenge inndelt i len, der hvert len hadde sin lensmann eller lensbefalingsmann. Denne hadde ansvaret for å bestyre lenet på vegne av kongen i København. Lensmannen i Finnmark, som i den tida gikk under betegnelsen Vardøhus len, holdt til – som navnet antyder – i Vardø, på Vardøhus festning.

Det nærmeste lenet, Nordlandenes len, strakte seg opp mot gransen til Vardøhus len, og bestod blant annet av Senjen fogderi og Tromsø fogderi, avmerket med ulike grønnfarger.

Vardø en gang etter at denne moloen ble bygd i 1897 — Foto: Nasjonalbiblioteket

Lensherren på Vardøhus, hadde som alle lensmenn, både sivilt og militært ansvar. Det innebar at han både skulle ha oversikt over kongens lover, og håndheve dem i sitt len. Han satt med påtalemyndigheten og var samtidig den som skulle sørge for at den ble straffet som hadde forbrutt seg.

Lensherren på Vardøhus skulle, som alle lensemenn i riket, forvalte lenet på en god måte. Han hadde pålegg om å stelle seg god med allmuen. Lensmanne skulle oppholde seg i sitt len hele året, og kunne ikke forlate det. I tillegg til det å sørge for at allmuen oveholdt lovene, var det lensmannens oppgave å sørge for at skatter og avgifter ble krevd inn.

Siden Vardøhus len også var tiltenkt å være hovedbastion mot angrep utenfra, hadde lensherren ved Vardøhus len også ansvar for å holde øye med russerne så de ikke skulle ta seg til rette.

I 1597 kom det ny lensherre til Vardøhus len. Slik som på bildene kunne det se ut midt i kjøpstaden Vardø, tre hundre år etter at den nye lensherre, adelsmannen Hans Olufsen hadde fått sitt forleningsbrev fra kongen i København, den gang da Christian IV var Danmark-Norges konge.

Hans Olufsen, skulle få en årlig lønn på 300 riksdaler, står det i det brevet han fikk fra kongen. Han skulle dessuten ha rett til lønn for tre drenger, og de igjen skulle ha dekket utgiftene sine til bekledning. Samtidig skulle han få dekket nødvendige utgiftene til arbeidshjelp for å holde festningsområdet i god stand.

Lensherren Hans Olufsen måtte føre regnskap over alle utgifter og inntekter. Det som ble til overs når utgiftene var trukket fra, måtte han betale inn til kongen i København.

Vardøhus len blir Vardøhus amt

Norge blir i 1671 inndelt i tolv amt, herav fire hovedamt, stiftsamt. Vardøhus len navnet Vardøhus amt og ble lagt under Trondhjems stiftsamt. Litt mer enn et hundre år etter, får Vardø kjøpstadrettigheter. Det var i 1789, med rettigheter til å drive handel, noe steder uten slike privilegier ikke kunne på samme måte.

Oppdatert 2026.08.19 med kildene

• Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark Fylkeskommunes historie 1840-1990, Finnmark Fylkeskommune, Vadsø

HOME  DBLTOPPEN BACK